Jeg er ikke av de som mener at alt var bedre før. Jeg er heller ikke enig med de som mener at hverdagen var så mye vanskeligere i «gamle dager». (Det merkelige er at det mange ganger er de samme som sier begge deler, men det er en annen historie.) Alt er derimot blitt ganske forskjellig fra slik ting var i gamle dager. Enkelte ting er bedre, noen ting er verre mens det meste er så komplekst at det ikke går an å sammenlikne.

Fotografi er et område som på veldig kort tid har forandret seg fantastisk mye. Digitalrevolusjonen har gitt fantastiske muligheter som ikke eksisterte i filmdagene. Kvalitet, tilgjengelighet og effektivitet har fått en voldsom oppsving.

Men noen ting ved det gamle er absolutt verd å ta vare på. Dobbelteksponering, for eksempel. De fleste, litt avanserte, analoge* kameraene hadde mulighet for dette. Simpelthen at man kunne holde igjen filmen og ta to (eller fler) bilder på samme filmruta. Fordelen med dette var at man kunne lage spesielle effekter rett i kameraet som var vanskelig å få til i mørkerommet.

Men kule effekter er da forferdelig lett å få til i photoshop også, sier du? Ja, men det hadde en ganske praktisk egenskap også, som jeg har forsøkt å illustrere med bildene i denne posten. La oss si at man finner en blomst eller liknende som man ønsker å ta bilde av, men at den svaier i vinden og det er for mørkt til å få korte nok lukkertider til å fryse bevegelsen. Her kommer dobbelteksponeringen til nytte.

Man tar simpelthen et bilde med blomsten i fokus, og ett bilde der man feilfokuserer kraftig med samme utsnitt. Eksponeringene akkumulerer til sammen nok lys, og det skarpe bildet vil tre frem på det uskarpe.

Nikon, som jeg bruker, har tatt denne funksjonaliteten med over i den digitale verden (man må selvfølgelig inn i en skog av undermenyer for å finne det). Andre produsenter har det ikke. Jeg sier ikke at dette ikke kan gjøres i photoshop. Men jeg kan det ikke, og har heldigvis ikke hatt behov for å lære det.

Det er bare å håpe at fremtidens kameraer oppfører seg mer som en smarttelefon, der uavhengige utviklere kan lage programvare og implementere det i apparatet. Et kvalitetskamera med iPhones eller Androids APP’er som kan ta multieksoneringer, HDR-bilder og panoramaer uten å måtte være avhengig av datamaskin.

Audun

Første juni var det solformørkelse over Nord-Norge. Til og med noe så skjeldent som en midnattsolformørkelse. Jeg hadde egentlig tenkt å blåse i hele formørkelsen og få mine timer med velfortjent(?) søvn før smårollingene i huset våknet. Jeg har sett formørkelser før og jeg tenkte at det sikkert kom til å være en million bilder av sola tatt av fotografer og utstyr av ulikt kaliber. Hvem trenger enda ett? Dessuten kom det sikkert til å være overskyet.

Men rundt klokken ti på kvelden begynte det selvfølgelig å klø i avtrekkerfingeren. Skydekket som lå over Tromsø begynte å sprekke litt opp, og det kunne kanskje tenkes at man kunne få et glimt av den formørkede sola. Så jeg begynte å filosofere rundt hvordan jeg kunne ta et bilde som skilte seg litt ut fra alle de andres bilder av samme fenomen. Jeg trengte en forgrunn som kunne gi sammenheng til bildet. Da kom jeg på at jeg hadde dette bildet:

Bildet er tatt klokken 00:02:47 den 26. juli 2009. Jeg visste derfor at sola kom til å være midt mellom disse øyene ved midnatt. Riktig nok ville sola være høyere på himmelen, men forhåpentligvis lavt nok til å lage et stemningsfullt solformørkelsesbilde. Min bedre halvdel gikk og la seg og kunne derfor ikke være med og være sihuettmodell. Men jeg kastet meg i bilen og kjørte den drøye timen ut til stranda vi hadde teltet to år i forveien. Jeg håpet selvfølgelig hele veien at jeg kom til å være alene her ute så langt fra allfarvei. Men den gang ei:

Det viste seg at ganske mange hadde tatt turen ut i havgapet på yttersiden av Kvaløya. Mange forsøkte å fange solen med mobilkameraet, mens andre hadde speilreflekser med laange objektiver. Vel da var min hemmelige pærle ikke så hemmelig allikevel. Men pytt, det var egentlig min minste bekymring. I nord hadde nemlig skydekket ligget hele turen utover. Selv om det lettet mer og mer så det ikke ut som det skulle lette nok til at bildet skulle kunne tas. Dette var utsikten klokken 23:30:

Solen skulle videre ned og der var det tett. Kameraet sto på stativet sitt og jeg tråkket rundt og ba om at skyen skulle sprekke. Kvart på tolv tok jeg dette bildet:

Da skjønte jeg at det kunne holde. Man kan akkurat se at skalken på toppen er dekket av månen.

Det øverste bildet ble tatt klokken 23:59:58 og må vel kunne anses som et ekte midnattsolformørkelsesbilde. Det ble nok mange av dem denne natten i nord, men i den store sammenhengen er det de færreste av klodens fotografer som har fanget en solformørkelse ved midnatt.

Audun

Denne uka hadde jeg nok en portrettsesjon med Peter Andrè. Det var en fin formiddag med nydelig lys og noen flotte høytrykkskyer på himmelen. Men det var kaldt. Bitende kaldt. Både modell og fotograf måtte kjempe mot impulsen til å sette seg inn i den varme bilen.

Slike situasjoner krever at man jobber litt effektivt. Ut, sett opp lys, finn positur, ta bilder også inn igjen. Denne gangen ble det ikke slik. Det viste seg at de billige blitstriggerne jeg hadde med ikke likte kulden og måtte legges pent tilbake i kamerabagen. Løsningen ble å styre lyset med en masterblits på kameraet.

Bildene måtte tas på relativt stor blenderåpning siden jeg ikke ønsket at byen i bakgrunnen skulle bli skarp. På f/4 var byen nok diffus til at den ikke forstyrrer hovedmotivet for mye, samtidig som et kjent øye kan se at det er Tromsø. Dette betydde at lukkertiden ble på 1/2000 sek for å undereksponere landskapet, og vanlig blitssynkronisering ikke fungerer. Effekten av blitsen ble derfor merkbart svakere, men det holdt akkurat.

Vel ferdige kurerte vi hypotermien med kaffe på Jensens kontor.

Audun

Jeg har gravd i lommene og punget ut for et teleobjektiv. For å teste nyervervelsen gikk jeg en tur til nærmeste vann. Etter noen timer som naturfotograf var dette noen av bildene på minnekortet.

Høsten er ikke min favorittid på året. Som regel er den kald, våt og grå. Men noen år har vi noen fine dager der høstfargene kan nytes. I år er et slikt år. Og på disse dagene kan man ikke forestille seg en finere årstid enn denne.

Hilsen Audun

Jeg ble for noen dager siden eier av en iPhone 4. Av alle de morsomme og nyttige funksjonene til den nye telefonen var det dens evne som fotoredskap som imponerte mest. Ikke for at kvaliteten på kameraet er så fantastisk, men den får meg til å være kreativ på en helt annen måte enn et regulært kamera. Jeg har den med overalt og jeg kan redigere bildene ferdige i iPhonen og dele de umiddelbart. Her er noen eksempler etter en ukes tid med den nye telefonen.

Hilsen Audun

Når det er slik er det veldig fint å bo på disse breddegrader. På grunn av det vakre gyllenrøde lyset er nok solnedgangen den største klisjeen av dem alle. Bare de modigste tør i dag å innrømme at en elg i solnedgang kan være vakkert. Solnedgangen er forbundet med kitsj, overfladiskhet og en slags danskebåtaktig folkelig smakløshet.

Man tenker kanskje at hvem som helst kan ta et pent bilde av en solnedgang. Den finner sted på hele kloden, og alt blir pent når den lave sola farger himmelen oransje, lilla eller rød. Og det er på en måte riktig. Med ganske enkle instruksjoner kan hvem som helst med nesten hvilket som helst kamerautstyr ta et nogenlunde pent bilde under en solnedgang. Men alle har ikke tatt imot disse instruksjonene eller lært seg hvordan kameraets lysmåler fungerer. De føler derfor at bildet av solnedgangen aldri blir like pent som det var i virkeligheten.

En annen ting er at det er vanskelig å ikke la seg overvelde av fargespillet og lyset. Det blir fort litt kjedelig hvis lyset er hovedmotivet i bildet, for som sagt; dette lyset finnes overalt. Motivet bør være noe annet. En siluett av et menneske, eller en elg for den saks skyld, kan gjerne fungere som interessepunkt i et bilde. Fine fjellformasjoner og vann noe annet.

Hvis man så har lært seg disse tingene oppdager mange at det ikke er så veldig lett allikevel. De oppdager at lyset under en solnedgang forandrer seg fortere enn man skulle tro. Man må måle lys og regulere og måle på nytt og prøve og feile. Det er her vi som bor oppe på nordlige breddegrader har en stor fordel framfor folk i sydligere strøk. Solen har en svakere bue, noe som gjør at solnedgangen varer mye lenger og lyset forandrer seg saktere. Akkurat nå er det ingen egentlig solnedgang, men midnattsola fungerer like godt.

Jeg for min del syns at bilder av solnedgangen kan være skikkelig fine, både med og uten elg.

Audun Andreassen

Jeg har altså vært utendørs(!) og fotografert. En herlig overskyet dag med høyt skydekke og litt lett duskregn. Veldig bra fotovær. Da jeg fikk opp bildene på datamaskinen la jeg da merke til et fenomen som av og til oppstår i slike opptakssituasjoner. Her er et lite utsnitt av et område til venstre for midten i bildet:

Mange har sikkert hørt om «chromatic abberation», der kameraets objektiv forstørrer de ulike bølgelengdene ulikt, og man får en fargeforskyvning og kan se for eksempel magentafargede «skygger» i områder med høy kontrast. Dette er et fenomen som spesielt er tydelig i litt rimelig zoomoptikk der fargekorrigeringen ikke har vært hovedprioritet hos produsenten. Dette kalles «Lateral Chromatic Abberation» på «nynorsk».

Det man ser i dette bildet (de lyseblå kantene på grenen) er noe annet . Det kalles «Longitudinal Chromatic Abberation», «fringing» eller «blooming». Det oppstår gjerne i områder som er ute av fokus og der bakgrunnen er veldig lys og forgrunnen er ganske mørk. Den tekniske forklaringen på dette overlater jeg til andre. Det viktige er å merke seg hvordan man kan unngå dette. Man kan gjøre to ting; man kan blende ned, eller justere ned eksponeringen.

I dette tilfellet ville en nedblending kanskje ha hjulpet, men da ville bildet blitt anderledes. Jeg hadde 1:f4,5 på mitt 85mm objektiv her og en ytterligere nedblending til 1:f8 ville gjort at et større område av bildet hadde kommet i fokus, og de områdene som er ute av fokus hadde blitt mer tydelig. Hadde jeg sørget for at hele eksponeringen kom innenfor sensorens dynamiske spenn hadde antakeligvis gåsungene i forgrunnen blitt så mørke at jeg hadde fått endel støy ved å løfte dem i etterbehandlingen.

Med andre ord måtte jeg her velge å gi blaffen i denne bloomingen da jeg med å eliminere den hadde fått et annet resultat enn jeg ønsket. Her ligger også mye av kjernen i fotografering. Man har noen begrensninger og faktorer som gjensidig påvirker hverandre. Av og til må man treffe valg om hva som er viktig i en komposisjon og hva som er uviktig. Det viktigste er å være klar over de begrensninger som finnes og vurdere ut ifra det.

Audun

Den tredje grunnen, og kanskje den viktigste, er at ettervinteren og tidlig vår er den dølleste og kjedeligste tiden å fotografere i Tromsø. Den hvite fine snøen er nå grå og stygg. De bladløse bjørketrærne er som stygge arr mot en blanding av skitten snø, grått gress og våt asfalt. Jeg sier ikke at det ikke går an å lage gode bilder på denne årstiden, men jeg kan det ikke.

Men, fra nå av blir det andre boller. Forhåpentligvis smelter snøen snart og inspirasjonen kommer strømmende. Erfaringsmessig skjer begge deler iløpet av den nærmeste tiden, men man vet jo aldri..

Audun

Henrikkefossen (til venstre) er den største fossen i området og det store trekkplasteret for entusiastene. Hvis du ser nøye på bildet til venstre ser du de bittesmå klatrerne som befolket fossen denne dagen. Det var i alt 10 stykker denne dagen som klatret fossen. Et imponerende skue. Til høyre er et utsnitt av nederste del av fossen der man kan se proporsjonene bedre. Henrikkefossen ligger i Spansdalen i Lavangen kommune. Den trange dype dalen slipper ikke solen til før langt ut på sommeren og fossen holder seg frossen veldig lenge.

Arrangementet var åpent for alle, og de erfarne klatrerne lånte villig vekk ut utstyr til lokale nybegynnere som våget seg opp i isveggen. Marius Morstad og Sjur Nesheim fra Norsk Tindeklubb var instruktører da lærevillige Lavangs- og Salangsværinger møtte opp.

Ågård og Fjellkysten, representert ved Tor Erik Lind og Tor Ivar Lyngmo, var de lokale arrangørene som sto for overnatting, transport og alt mulig annet som krevdes iløpet av uken. Om du skulle få lyst til å besøke denne idylliske perlen av nordnorsk natur kan du klikke på navnene deres for å finne overnatting og aktiviteter.

Audun Andreassen