Første juni var det solformørkelse over Nord-Norge. Til og med noe så skjeldent som en midnattsolformørkelse. Jeg hadde egentlig tenkt å blåse i hele formørkelsen og få mine timer med velfortjent(?) søvn før smårollingene i huset våknet. Jeg har sett formørkelser før og jeg tenkte at det sikkert kom til å være en million bilder av sola tatt av fotografer og utstyr av ulikt kaliber. Hvem trenger enda ett? Dessuten kom det sikkert til å være overskyet.

Men rundt klokken ti på kvelden begynte det selvfølgelig å klø i avtrekkerfingeren. Skydekket som lå over Tromsø begynte å sprekke litt opp, og det kunne kanskje tenkes at man kunne få et glimt av den formørkede sola. Så jeg begynte å filosofere rundt hvordan jeg kunne ta et bilde som skilte seg litt ut fra alle de andres bilder av samme fenomen. Jeg trengte en forgrunn som kunne gi sammenheng til bildet. Da kom jeg på at jeg hadde dette bildet:

Bildet er tatt klokken 00:02:47 den 26. juli 2009. Jeg visste derfor at sola kom til å være midt mellom disse øyene ved midnatt. Riktig nok ville sola være høyere på himmelen, men forhåpentligvis lavt nok til å lage et stemningsfullt solformørkelsesbilde. Min bedre halvdel gikk og la seg og kunne derfor ikke være med og være sihuettmodell. Men jeg kastet meg i bilen og kjørte den drøye timen ut til stranda vi hadde teltet to år i forveien. Jeg håpet selvfølgelig hele veien at jeg kom til å være alene her ute så langt fra allfarvei. Men den gang ei:

Det viste seg at ganske mange hadde tatt turen ut i havgapet på yttersiden av Kvaløya. Mange forsøkte å fange solen med mobilkameraet, mens andre hadde speilreflekser med laange objektiver. Vel da var min hemmelige pærle ikke så hemmelig allikevel. Men pytt, det var egentlig min minste bekymring. I nord hadde nemlig skydekket ligget hele turen utover. Selv om det lettet mer og mer så det ikke ut som det skulle lette nok til at bildet skulle kunne tas. Dette var utsikten klokken 23:30:

Solen skulle videre ned og der var det tett. Kameraet sto på stativet sitt og jeg tråkket rundt og ba om at skyen skulle sprekke. Kvart på tolv tok jeg dette bildet:

Da skjønte jeg at det kunne holde. Man kan akkurat se at skalken på toppen er dekket av månen.

Det øverste bildet ble tatt klokken 23:59:58 og må vel kunne anses som et ekte midnattsolformørkelsesbilde. Det ble nok mange av dem denne natten i nord, men i den store sammenhengen er det de færreste av klodens fotografer som har fanget en solformørkelse ved midnatt.

Audun