Om

Som fotograf i Nord-Norge er det lett å la seg beta av den storslåtte og forskjelligartede naturen man omgir seg med. Mange lar seg derfor lokke til å forfølge en karriere innen naturfotografi og landskapskunst. Men etter ti år med fotografi og hundrevis av solnedganger og nordlyseksperimenter har jeg landet på en litt annen side av bordet. Naturen fascinerer selvfølgelig, men det menneskeskapte og bevegelige er vel så spennende. Selv oppe i denne kalde utposten av Europa. Bygninger, mennesker og tingene de omgir seg med er viktig i mitt fotografi. Fotografiets evne til å fryse bevegelse og øyeblikk ser jeg på som dets viktigste.

Jeg jobber med både svart hvitt film og digitalt i farger. Jeg synes disse to prosessene utfyller hverandre perfekt. Digitale fargebilder har en detaljrikdom og variasjonsmulighet som er mye vanskeligere (og dyrere) å få til med fargefilm og scanning. Det tillater også fotografering i mer begrenset lys enn fargefilm som sjelden blir særlig bra over ISO 800.

Svart/hvitt film derimot gir meg noe som digitalt ikke klarer. For det første legger det en begrensning på meg som får meg til å tenke nøyere om før jeg tar bildet. Film koster penger, fremkalling koster tid, scanning koster arbeid. Idet man trykker på utløseren må man vite hvordan bildet kommer til å se ut ferdig. Det andre momentet som får meg til å ta frem dette forhistoriske instrumentet er at kvaliteten på film er anderledes enn digitalt. Det er ikke nødvendigvis bedre, men den representerer noe jeg ikke klarer å gjenskape med svarthvitt-konverterte digitalbiler. Overganger mellom gråtoner, de analoge kornene og det organiske preget er noe jeg liker og som stadig bringer meg tilbake til film. Det siste momentet er selve prosessen. Det er fremdeles noe magisk over å gå rundt med det lille Leica-kameraet og en lysmåler. Ting går saktere, samtidig som det kan gjøres veldig hurtig. Med sonefokusering og forhåndsinstilt blender og lukker kan et vellykket bilde tas raskere enn den beste autofokus og autoeksponering. Kameraet kan til enhver tid være skuddklart. Men man må spare på bildene for etter 36 stykker må man skifte film.

Audun Andreassen